Ferien i Norge er over, men belarussere fortsetter å ha det gøy.
6. – 19. januar feirer Belarus “Kalyady”. Denne høytiden har overlevd siden hedensk tid og symboliserer begynnelsen på et nytt solår (og jordbruksår i gamle tider). Det ble også antatt at i disse dager grensen mellom de levende og de dødes verden ble slettet.
En av de mest karakteristiske trekkene ved “kalyady” -feiringen er at “kalyadoushchyky” (en gruppe unge mennesker som synger, danser, gratulerer med ferien, ønsker god helse) flyttet fra hus til hus og huseierne takket dem sjenerøst med penger, søtsaker, mat som de spiser deretter alle sammen.
“Kalyadoushchyky” kledde seg i karnevaldrakt og arrangerte tematiske forestillinger med forskjellige karakterer: en sigøyner med sigøynere, en geit, en bjørn, en lege. Hver karakter spilte en bestemt rolle. Sigøynere og sigøynere var et symbol på rikdom. Geiten var det viktigste symbolet på livet, generasjonsskiftet, folk ba henne om å føde et barn, en god høst for det kommende året. Bjørnen var et symbol på velstand – “dabrabyt”- i huset, familie. Legen symboliserte helse.
“Kalyady” var en spesiell høytid. Bare i disse dager kunne unge ugifte jenter fortelle formuer (på andre tider av året ble det ansett som synd). De lurte på kjærlighet, på ekteskap, på hva som ventet dem i fremtiden. De mest populære måtene å finne ut av fremtidens skjebne var: spå fortelling med stearinlys, vedkubber og støvler.
For eksempel, jentene tok et fat med kaldt vann, tente et lys, drømte om deres fremtid, og da lyset begynte å smelte, ble voks hellet i vannet gjennom gifteringen til en gift dame. Noen få minutter senere størknet voksen i form av bisarre figurer: hver hadde sin egen betydning og deres tolkning var en spådom for det kommende året.
Eller sånn: jentene gikk ut på gårdsplassen sent på kvelden, tok av deres støvlene fra venstre ben og kastet dem over venstre skulder på gaten. I hvilken retning sokken skal rettes – derfra kommer den forlovede. Hvis støvelen falt på tå i en snødrift – jenta vil ikke gifte seg i år.
“Kalyady” var etterlengtede dager og derfor var de spesielt nøye forberedt. Belarussere ryddet og pyntet huset, gikk til badehuset, sydde nye klær, stakk en gris ved festbordet. Honning, nøtter, epler, kjøtt, pølser, bacon og kutya ble lagt på festbordet. Kutia, hovedretten av “kalyady” er byggrøt med tilsetning av enten honning og nøtter, eller biter av bacon (“shkwarki”).
Feiringen av “kalady” endte med kritttegning på gjerder og korsskur, som skulle beskytte huset mot onde ånder.
I den sovjetiske perioden ble den eldgamle høytiden Kolyady praktisk ikke feiret. På begynnelsen av 90-tallet begynte Kolyady sakte å gå tilbake til belarussernes livsstil. Kalyadoushchyki begynte å klær igjen på seg kostymer, eiere av hus og leiligheter prøver å gi dem mer sjenerøse gaver slik at året blir vellykket. Tradisjonell spådom har også gjenopptatt, men nå blir den behandlet mer som en vits. Skjønt, men hvorfor ikke prøve …
У Нарвегіі святы ўжо скончыліся, але беларусы працягваюць весяліцца.
З 6 па 19 студзеня ў Беларусі адзначаюць «Каляды». Гэтае свята захавалася з часоў паганства і сімвалізуе пачатак новага сонечнага, а ў нашых продкаў і сельскагаспадарчага года. Лічылася, што менавіта ў гэтыя дні мяжа паміж светам жывых і светам памерлых сціралася.
Адной з самых адметных асаблівасцяў святкавання «калядаў» з’яўляецца тое, што з хаты ў хату ходзяць «калядоўшчыкі» (група моладзі, якія спяваюць, танчаць, віншуюць са святам, жадаюць здароўя) і за віншаванні гаспадары шчодра дзякуюць грашыма, прысмакамі, ежай, якую яны потым усё разам з’ядаюць.
«Калядоўшчыкі” пераапраналіся ў розныя касцюмы, рабiлi тэматычныя пастаноўкі, у якіх абавязкова прысутнічалі: цыган з цыганкаў, каза, мядзведзь, доктар. Кожны персанаж гуляў асаблівую ролю. Цыган і цыганкі – сімвал багацця. Каза была галоўным сімвалам жыцця, змены пакаленняў, у яе прасілі нараджэнне дзіцяці, добры ўраджай на будучы год. Мядзведзь ўяўляў сабой сімвал дабрабыту, дастатку ў доме, сям’і. Доктар сімвалізаваў здароўе.
«Каляды» – асаблівае свята. Бо толькі ў гэтыя дні маладыя незамужнія дзяўчаты маглі паваражыць (у іншы час года гэта лічылася грахом). Варажылі на каханне, на замужжа, на тое, што іх чакае ў будучыні. Самымі папулярнымі спосабамі даведацца пра будучы лёс былі: варажба на свечках, паленах, на боціках.
Вось, напрыклад, варажба на воску. Дзяўчаты бралі сподачак з халоднай вадой, запальвалі свечку, марылі пра сваю будучыню і, калі свечка пачынала раставаць, праз заручальны пярсцёнак замужняй дамы вылівалі воск у ваду. Праз некалькі хвілін воск застываў у форме мудрагелістых фігурак, кожная з якіх мела сваё значэнне, тлумачэнне іх і з’яўлялася прадказаннем на год будучы.
На замужжа жа варажылі інакш. Выходзілі познім вечарам у двор, здымалі з левай нагі бот і кідалі яго праз левае плячо на вуліцу. У які бок будзе накіраваны нос – адтуль і наканаваны прыйдзе. Калі ж бот падаў наском у гурбу – сёлета дзяўчыне не наканавана было выйсці замуж.
«Каляды» былі доўгачаканымі днямі і таму ім асабліва старанна рыхтаваліся. Прыбіралі і ўпрыгожвалі дом, хадзілі ў лазню, шылі новыя ўборы, да святочнага стала калолі свінню (у бедных сем’ях рэдка елі мяса, таму гэта было падзеяй). На святочны стол ставілі мёд, арэхі, яблыкі, мяса, каўбасы, сала і куццю. Куцця, галоўнае страва «калядаў», – ячная каша з дабаўленнем або мёду і арэхаў, або кавалачкаў бекону ( «шкварак»).
Заканчвалася святкаванне «калядаў» маляваннем мелам на платах і адрынах крыжоў, якія павінны ахоўваць хату ад злых духаў.
Падчас савецкага перыяду беларускай гісторыі старажытнае свята Каляды практычна не святкавалася. У пачатку 90-х Каляды сталі паволі вяртацца ў ўклад жыцця беларусаў. Калядоўшчыкі зноў сталі пераапранацца, а гаспадары імкнуцца надарыць іх шчадрэй, каб год быў удалым. Аднавіліся і традыцыйныя варажбы на Каляды, але цяпер да гэтага ставяцца хутчэй як да розыгрышу. Але чаму б не паспрабаваць? … 🙂
Mange land rundt omkring i verden feirer en internasjonal Halloween den 31. oktober. Ifølge troen, på denne dagen kan de døde ånder komme tilbake til jorden. Belarus er ingen unntak – og vi har vår egen tradisjonelle høytidsdag som feirer minner om forfedre – Dziady (som betyr bestefedre på belarusisk).
Dziady feires den 1-2. november, og ifølge belarusisk tro kommer de døde (sjeler til bestefedre og foreldre) i disse dager til sine hjem for en minnemiddag. I noen regioner i Belarus finnes det en tradisjon med badstubading i forkant av Dziady. Badstuen med kosten og håndklær skulle også stå klar, slik at de døde åndene også kunne komme og bade.
Middagen skal være rik, og samtalen munter. Forfedrene må være mette og godt underholdt slik at de ikke sender ulykke for neste års innhøsting. Tradisjonelt, før familien satt seg til middag, hengte de et håndkle ved døren, åpnet peis og verten gikk rundt bordet med et lys tre ganger, åpnet vinduer og dører og kalte på forfedrenes navn. Denne dagen var det vanlig å servere et oddetall retter på bordet – 7, 9, 11 eller 15. Blant rettene kunne du finne kokt og stekt kjøtt, pannekaker, dumplings, kissel (geleaktig fruktdrink), erter med valmuemelk, krupnik (søt honningsbasert drink) med sopp eller fisk, vereshchaka (gryte) med pølser med mer. Såkalte bestefarsglasset og bestefarskålen ble også plassert på bordet, og alle ved bordet delte sin drikke og mat med åndene.
Under middagen snakket familier kun om forfedre, mimret over deres gjerninger og råd. Etter middagen sa verten: “Hellige fedre, dere kom hit, dere drakk, spiste, nå kan dere fly videre!” Rester av mat ble igjen stående på bordet, ettersom forfedrenes ånder ville fortsette å festen helt til morgenen.Etter middagen ble lyset slukket med brødsmuler eller en pannekake. De trodde på at hvis røyken fra lyset gikk opp, skulle alt gå bra, og hvis den var vippet, spesielt mot døren – skulle noen i familien dø.
Overtroen er at hvis du ikke sovner natten etter Dziady, kan du se og ha en fortrolig samtale med dine forfedre…
Многія краіны свету 31 кастрычніка святкуюць iнтернацыянальны Хэлаўін. Лічыцца, што ў гэты дзень духі памерлых могуць вярнуцца на зямлю. Але ў Беларусі ёсць свае традыцыйнае свята памінання продкаў – Дзяды.
Дзяды адзначаюцца 1-2 лістапада. Згодна з беларускім вераванняў, у гэтыя дні памерлыя (дзяды, душы, бацькі) прыходзяць у сваi дамы на памінальную вячэру. У некаторых рэгіёнах Беларусі была распаўсюджана традыцыя мыцца напярэдадні «Дзядоў» ў лазні і пакідаць нябожчыкам ваду, венік, ручнік, каб яны таксама маглі прыйсці і папарыцца.
Вячэра павінна была быць багатай, а гутарка – вясёлай. Продкаў трэба добра пачаставаць, а потым i павесялiць, iначай яны нашлюць неўраджай i розныя няшчасцi. Традыцыйна перад тым як сесцi вячэраць, вешалі рушнік каля дзвярэй, адчынялі комін, гаспадар тры разы абыходзiў са свечкай стол, адчынялi вокны i дзверы i клікалi па iмёнах продкаў.
На стол у гэты дзень было прынята ставіць толькі няцотная колькасць страў – 7, 9, 11 або 15. Сярод страў былi варанае i смажанае мяса, блiны, клёцкi, кiсель, гарох з макавым малаком, крупнiк з грыбамi або рыбай, верашчака з каўбасой ды iнш. На стол ставiлi так званыя Дзедаўскую чарку i Дзедаўскую мiску, куды кожны з прысутных адлiваў напоi i адкладаў ежу.
У час вячэры гаварылi толькi пра продкаў, успамiналi iх учынкi, парады. Пасля вячэры гаспадар казаў: «Святыя Дзяды, вы сюды прыляцелi, пiлi, елi, ляцiце ж цяпер да сябе!» У многiх мясцiнах на стале пакiдалi рэшткi страў, бо лiчылася, што душы продкаў будуць частавацца яшчэ да ранiцы. Пасля заканчэння вячэры свечку тушылi хлебнай скарынкай або блiнам. Iснавала прыкмета: калi дым пойдзе ўверх — добра, а калi нахiлена, асаблiва ў бок дзвярэй, то ў сям’i нехта памрэ Пасля вячэры продкаў трэба было добра пацешыць. Былi песнi, пляскi, маскарады..
А яшчэ, паводле павер’я, калi не спаць ноч пасля Дзедавай вячэры, то можна ўбачыць i паразмаўляць па душах з продкамi…
Som du kan se, har vi spesielt hovedbildet på siden vår. Dette er vårt hviterussiske hvitt-rød-hvitt flagg med et norsk vikingslangskip. I dag slutter mange hviterussiske foreninger rundt om i verden sammen om vårt nasjonalflagg, med sine lokalt gjenkjennelige symboler. Razam sluttet seg også til den globale bevegelsen til støtte for Hviterussland.
Forskere klarer å spore historien til de røde og hvite fargene helt tilbake til middelalderen. Noen forskere antyder at denne fargen dukket opp i Det polsk-litauiske samvelde. I følge en av legendene forbandt en såret lokal prins hodet sitt med et stykke hvitt lin og førte soldatene sine inn i angrep. Bandasjen hans ble hvit og rød. Men det antas offisielt at skaperen av det røde og hvite flagget var den hviterussiske arkitekten, sosio-politisk og kulturaktivist Klavdiy Duzh-Dushevsky.
Under februarrevolusjonen i 1917 ba de hviterussiske organisasjonene i Petrograd (nå St. Petersburg) ham om å lage et flagg for den hviterussiske nasjonale bevegelsen. Duzh-Dushevsky laget flere skisser, hvorav det røde og hvite ble adoptert.
Hvitt og rødt var til stede i hverdagsliv, og også i nasjonaldraktene. Ornamenter på hvite håndklær var vevd med røde tråder, en hvit skjorte var omgitt av et rødt belte.Siden 1918 har det røde og hvite flagget og våpenskjoldet “Pogonya” (en rytter avbildet på rød bakgrunn, med sverd i den ene hånden og et skjold med et seksspisset kors i den andre) vært symbolet på den hviterussiske folkerepublikken. Det var da hviterusserne offentlig erklærte for hele verden deres rett til en uavhengig stat.Etter revolusjonens slutt og kampen for uavhengighet i 1918-1920 ble Hviterussland en del av RSFSR (senere Sovjetunionen) og symbolene gikk tapt. I Sovjet-Hviterussland var formelt først det røde flagget, og senere – det rødgrønne med et ornament på venstre side.
På slutten av 1980-tallet ble det røde og hvite flagget et uoffisielt symbol på kampen for uavhengighet i Hviterussland. 19. september 1991 vedtok Republikken Hviterusslands øverste råd loven “Om statsflagget til Hviterussland”, som godkjente det røde og hvite flagget.
10. juli 1994 kom Aleksander Lukashenko til makten i Hviterussland. Han utnyttet aktivt nostalgi for tiden fra Sovjetunionens, og anså hviterussisk nasjonalisme som sin viktigste trussel. I 1995 holdt A. Lukashenko en forfalsket folkeavstemning som senere ikke ble anerkjent av verdenssamfunnet. Og de sovjetiske symbolene kom tilbake for å erstatte det røde og hvite flagget og emblemet “Pogonya” som det statlige. Siden den gang har det røde og hvite flagget blitt assosiert med opposisjonsbevegelsen. Formelt sett var det ingen som forbød flagget, men bruken av et hvitt-rød-hvitt banner kunne bli en grunn til forvaring ved massearrangement. Lukashenkos regime kjempet mot bruken av det røde og hvite flagget på f.eks. stadiontribuner og hus, og dets salg var begrenset.
I august 2020, etter den siste valgfarsen og den påfølgende harde undertrykkelsen av fredelige protester, ble det røde og hvite flagget et symbol på kampen for frihet i vårt land.
Se hvordan det hviterussiske folket malte byene, gårdsplassene, gatene i hvite og røde farger. Noen ganger kan flagget vårt bli funnet selv på helt uventede steder….